Miljørettsuke: Intervju med Inge Lorange Backer

Inge Lorange Backer er en av stifterne av nyskapningen Norsk forening for miljørett. Ideen bak foreningen er å etablere et forum hvor jurister og andre interesserte kan diskutere relevante problemstillinger innenfor miljøretten. I anledning stiftelsen og vår miljørettsuke, har ELSA Norge hatt gleden av å intervjue Backer.

 

Du har i mange år jobbet innenfor miljøarbeid og miljørett. Hva er årsaken til at du har en slik interesse for dette fagområdet?

– Naturglede! En overbevisning om at vi trenger å ta vare på naturen for vår egen skyld, og at naturen har en egenverdi. Fra juridisk ståsted: Et spennende felt fordi regler fra så mange tradisjonelle rettsområder spiller inn.

 

Din doktoravhandling het «Naturvern og naturinngrep» (1987). I hvilken grad var det vanlig at fremtredende jurister fokuserte på dette?

– Det var den første doktoravhandlingen i miljørett i Norge. Den hadde en undertittel – «Forvaltningsrettslige styringsmidler» – som viste at den analyserte forvaltningsrettslige sider ved miljøspørsmål, med sikte på å få

frem hvordan regelverket kunne brukes til å ta vare på naturen. Men også mer etablerte jurister hadde interessert seg for forskjellige miljørettslige spørsmål. Innenfor akademia hadde Carl August Fleischer engasjert seg blant annet i strandvern, bevaring av Oslomarka og erstatningsreglene som hemsko for miljøhensyn, og Torstein Eckhoff hadde gitt ut «Statens styringsmuligheter – særlig i ressurs- og miljøspørsmål» – en bok som fortjener langt større oppmerksomhet og anerkjennelse enn den faktisk har fått.

Blant praktikere nevner jeg gjerne tre som avsluttet sin karriere i Høyesterett: Gunnar Aasland, som prosederte og vant frem i strandlovdommen om erstatningsfrihet for rådighetsreguleringer, Jens Bugge, som ledet lovutvalgsarbeidet for å demme opp for motorferdsel i naturen, og Ketil Lund, som var den toneangivende advokaten for naturvernsiden i Alta-saken. Glem heller ikke at Tore Schei som student representerte Norges Naturvernforbund da forbundet ønsket å opptre i skjønnssaken etter utbyggingen av Aurlandsvassdraget!

 

Er det noen spesielle juridiske utfordringer/problemstillinger som skiller miljørett fra andre juridiske fagfelt?

– Mye av jusen ellers dreier seg om individuelle rettigheter her og nå, rett som det er for å høste kortsiktige gevinster. I miljøretten er det viktig å tenke på lang sikt, og ha for øye allmennheten mer enn bestemte enkeltpersoner. Rettsreglene retter seg gjerne mot enkeltståënde handlinger, men det er ofte summen av handlingene som får følger for miljøet. Klimavirkninger er jo et klart eksempel.

 

Hva mener du er den største utfordringen i dag innenfor miljøretten?

-En hovedutfordring er å utvikle og anvende regelverket slik at det løser de miljøproblemene som skyldes summen av våre handlemåter. Debatten om klimalov er et eksempel. Det samme gjelder nok også for å ta vare på biologisk mangfold.

En annen utfordring er om de overordnete kravene til effektivisering og inntjening i næringslivet blir satt uten å ta hensyn til miljøet. Spesialisering internasjonalt og «just in time»-konseptet, som nasjonalt innebærer punktlig og stykkevis levering og redusert lagerhold, fører begge til økt transport til skade for miljøet. Og kan «gjennomskjæring» hindre at det blir mulig å organisere seg bort fra miljøansvar ved å opprette komplekse selskapsstrukturer?

Vi må også se i øynene at tiltak som kan bidra til å løse noen miljøproblemer, selv kan være et miljøproblem. Her snakker jeg gjerne om «interne miljøkonflikter». Hvordan skal vi løse dem? Avfallsanlegg, samferdselsanlegg og utbygging av fornybar energi er aktuelle eksempler for tiden – tenk bare på Ringeriksbanen og småkraftverk. Da er det viktig å stille rettslige krav til klarlegging av mer miljøgunstige alternativer – medregnet alternativer som gjør at behovet for utbyggingen blir mindre. Det har ikke Høyesterett alltid hatt en heldig hånd med, hverken i Alta-saken eller saken om ambassaden på Huseby.

 

Basert på din lange erfaring med arbeid innenfor forvaltningen, kan du si i hvilken grad forvaltningen fremstår som et effektivt instrument innenfor miljøretten?

– Oppbyggingen av miljøvernforvaltningen har vært avgjørende for å løse mange miljøoppgaver og nå den standard som vi har oppnådd. For å ivareta allmenne interesser er en god offentlig forvaltning og forvaltningsrettslige virkemidler helt vesentlig. Brundtland-kommisjonen fremhevet hvor viktig det er at miljøhensyn blir integrert i alle beslutningsprosesser. Vi har stadig et stykke igjen, men miljøhensyn har i dag en helt annen plass i for eksempel Vegdirektoratet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) enn for en del tiår siden.

Nå ser vi tendenser til nedbygging eller vingeklipping av forvaltningsorganer som skal vareta miljøhensyn. Det er tydelig i USA under Trump-administrasjonen. Men vi ser noen spor av det samme her. Samtidig blir miljøvernforvaltningen brukt til å forberede tiltak som belaster miljøet. Liberaliseringen av motorferdsel i naturen er et eksempel. Virkemidlene som kan brukes til å ta miljøhensyn, blir strammet inn, og det gir grunn til uro at direktoratsledere tilsynelatende ikke står så fritt lenger til å gi klart uttrykk offentlig for sine miljøfaglige vurderinger.

Hvis forvaltningen ikke lenger blir et så godt instrument innenfor miljøretten, blir andre instrumenter og institusjoner viktigere. Hvis våre politikere ikke tar Grunnloven § 112 på alvor, blir dette fort en oppgave for domstolene.

 

 Hvilke områder innenfor miljøretten er det du spesielt fatter interesse eller «brenner» for?

– Jeg har nok vært aller mest opptatt av beskyttelse av natur- og kulturlandskap med det biologiske mangfoldet som hører til. Og så er jeg opptatt av å utvikle gode lovregler til å ivareta miljøhensyn. Det har jeg brukt mye tid på å få til – første gang i forberedelsen av forurensningsloven, som jeg var så heldig å bli trukket inn i av Hans Christian Bugge og Christian Hambro.

 

Hvorfor det?

– Det har sikkert litt å gjøre med bakgrunnen min. Min første arbeidsplass var Lovavdelingen i Justisdepartementet, og jeg har brukt mye tid på lovarbeid. Og omslaget på «Innføring i naturressurs- og miljørett» er ikke tilfeldig! Jeg synes det var en tragedie at vi ikke tok vare på naturkatedralen Mardalsfossen – (Nord-)Europas høyeste fossefall. Den pryder doktoravhandlingen, og jeg har nettopp skrevet om den juridiske historien bak utbyggingen i festskriftet til Aslak Syse.

 

Du er en av initiativtakerne bak nyskapningen Norsk forening for miljørett. Hva er intensjonen bak denne foreningen? Hvilke oppgaver og rolle ser du for deg at den skal ha?

– Vi er flere som har savnet et felles forum for å diskutere miljørettslige spørsmål, både prinsipielle og dagsaktuelle spørsmål. Norsk forening for miljørett vil bli et slikt fagforum for opplysning og debatt. Jeg tror det er viktig og riktig at det er åpent for alle uansett ståsted. Derfor var det fint at det kom folk på stiftelsesmøtet ikke bare fra SABIMA og Turistforeningen, men også fra Bondelaget og Skogeierforbundet.

 

Det har vært stor interesse rundt stiftelsen av foreningen. Hva tyder det på?

– Vi som tok initiativet, var overveldet og glade for interessen. Den viser at mange har savnet et slikt faglig forum og lover godt for fremtiden. Jeg synes den varsler om økt interesse blant jurister for miljøspørsmål – bra!

 

Tilslutt, har du noen råd til jusstudenter som ønsker å arbeide innenfor miljørett?

– Miljøretten involverer mange rettsområder og må ikke ses som et isolert felt, selv om den har sine særtrekk. Et godt juridisk håndverk er viktig for å få gjennomslag. Det er viktig å interesser seg ikke bare for gjeldende rett, men også for hvordan et velegnet regelverk kan komme i stand og se ut. Og så er det viktig å ha forståelse for andre fag utenfor jusen, både naturfag og samfunnsfag. Skal man virkelig oppnå noe innenfor miljøretten, trengs det ofte et tverrfaglig samarbeid. Noen av de største yrkesmessige gledene jeg har hatt, har vært i et slikt godt tverrfaglig samarbeid!